Buegangsdehiscens

Buegangsdehiscens (engelsk: superior semicircular canal dehiscence, SSCD) er en tilstand som oppstår når en tynn del av beinet som dekker den overlegne (superior) buegangen i det indre øret mangler eller er underutviklet, noe som fører til en unormal kanal mellom det indre øret og kranialhulen. Denne åpningen skaper en ekstra «vindusbane» i det indre øret og kan gi både hørsel- og balanseplager.

Explore

Se ledige timer

Årsaken til Buegangdehiscens er ofte ikke helt klarlagt, men det er en rekke faktorer som kan
spille en rolle. Medfødte faktorer, som unormalt tynn benstruktur, antas å være den primære
årsaken. Imidlertid kan også traumer, kirurgi eller sykdommer som svekker benstrukturen utløse
eller forverre tilstanden.
Vertigo eller svimmelhet utløst av høye lyder (såkalt Tullio-fenomén).

Svimmelhet ved endringer i trykk, for eksempel ved hosting, nysing eller løfting.

Autofoni: pasienten opplever sin egen stemme eller kroppslige lyder (hjerteslag, tygging)

som uvanlig kraftige.

Hørselsendringer: varierende luft- eller benledningstap, eller en følelse av «fullhet» i

øret.

Nystagmus eller øyebevegelser ved visse lyd- eller trykkstimuli (klinisk funn).
Buegangsdehiscens kan oppstå i alle aldre, men diagnostikk skjer ofte hos voksne. Årsaken
kan være medfødt (tynn benplate fra fødselen av) eller ervervet (traume, økt intrakranielt trykk,
aldring). Tilstanden er relativt sjelden.
Klinisk anamnese: legen spør om svimmelhet, lydutløst symptomer og autofoni.

Fysiske tester: spesifikke provokasjonstester (lyd- eller trykkinduserte tester) kan påvise symptomer eller nystagmus.

Audiometri: høreprøver kan vise karakteristiske funn som unormale luft- og benledningsresultater.

Bildeundersøkelse: høyoppløselig CT av tinningbenet er gullstandarden for å visualisere dehiscent benplate. MR kan i noen tilfeller supplere vurderingen.

Vestibulære tester: videonystagmografi, VEMP (vestibular evoked myogenic potentials) kan bidra i vurderingen.
Behandlingen av buegangdehiscens varierer avhengig av symptomene og hvor alvorlig de
påvirker pasientens livskvalitet. I mange tilfeller kan konservativ behandling, som bruk av

hørselshjelpemidler eller terapier for å håndtere symptomer, være tilstrekkelig. For pasienter
med alvorlige symptomer, kan kirurgi vurderes.

Hørsels- og vestibulær rehabilitering: balanseterapeut rettet mot balanse og kompensasjonsstrategier kan redusere plagsom svimmelhet.

Kirurgi: ved betydelige plager og bekreftet dehiscens kan kirurgisk lukking eller «plugging» av den affiserte buegangen vurderes. Operasjonen utføres vanligvis av øre- nese-hals-spesialist og kan gi god symptomlindring, men innebærer risiko og krever grundig utredning.

Hørselshjelpemidler: ved vedvarende hørselsproblemer kan høreapparat eller andre hjelpemidler være aktuelle.
Prognosen varierer. Mange med milde symptomer lever godt med konservativ
behandling og tilpasning. Operasjon gir ofte god bedring hos utvalgte pasienter, men resultat og
risiko må vurderes individuelt.
Buegangsdehiscens er en sjelden tilstand i det indre øret hvor en defekt i
benveggen over en buegang kan gi lyd- og trykk-indusert svimmelhet, autofoni og hørselstap.
Diagnosen stilles ved klinisk vurdering, hørselstester og CT, og behandling varierer fra
observasjon til kirurgisk reparasjon ved alvorlige plager.