Hjernerystelse

En hjernerystelse (commotio cerebri) er en mild traumatisk hjerneskade (mTBI) som oppstår når hjernen utsettes for plutselig akselerasjon, deselerasjon eller rotasjonskrefter. Dette fører til midlertidig funksjonsforstyrrelse i nevronale nettverk — uten at det foreligger strukturell skade som kan påvises ved vanlig CT eller MR.

Tilstanden er funksjonell og metabolsk. Symptomene reflekterer en ubalanse i hjernens energisystemer og nevrotransmittere, heller enn vevsskade.

Explore

Se ledige timer

Når hjernen utsettes for mekanisk belastning, oppstår en nevrometabolsk kaskade:

Mekanisk deformasjon av nevroner fører til lekkasje av kalium ut av cellen og kalsium inn i cellen.

Dette stimulerer frigjøring av glutamat, som igjen øker nevronal aktivitet og energibehov.

Samtidig reduseres den cerebrale blodstrømmen (CBF) –hvor hjernen havner i en energi- og oksygenkrise.

Mitokondriell funksjon svekkes, og det oppstår lokal laktatakkumulering og oksidativt stress.

Disse prosessene gir nevronal “signalstøy", som kan manifesterer seg som svimmelhet, hodepine, og redusert toleranse for fysisk og kognitiv belastning.

På grunn av disse prosessene er toleransen for fysisk og mental aktivitet redusert, og årsaken til at økt puls øker eller aggraverer symptomene.

Hjernen bruker normalt ca 4 uker på å gjenvinne normal energimetabolisme. I denne perioden er den ekstra sårbar for ny skade og for rask opptrapping av aktivitet.
Vanlige utløsende hendelser:

Fall, særlig blant barn og eldre.

Idrettsskader,

Trafikkulykker.

Vold.

Risikofaktorer for langvarig forløp:

Tidligere hjernerystelse med kort intervall.

Uttalte initialsymptomer.

Samtidig nakkeskade (cervikogen komponent).

Migrene eller nevrologisk predisposisjon.

Psykologiske faktorer (angst, depresjon, stress).

Uhensiktsmessig hvile eller for rask retur til aktivitet.
Symptomer ved hjernerystelse varierer og kan opptre i mange kombinasjoner. De deles ofte inn i seks hovedkategorier, som hjelper klinikeren med å identifisere hvilke systemer som er påvirket:

Somatiske

Typiske symptomer: Hodepine, trykkfølelse, lys- og lydømfintlighet.

Klinisk kommentar: Vanligst; ofte forsterket av kognitiv eller fysisk belastning

Visuelle

Typiske symptomer: Dobbeltsyn, uklart syn, lesetretthet

Klinisk kommentar: Tegn på oculomotorisk dysfunksjon – bør utredes og trenes spesifikt

Vestibulære

Typiske symptomer: Svimmelhet, kvalme, ustøhet, “tåke”

Klinisk kommentar: Ofte undervurdert; kan være BPPV eller sentral vestibulær dysfunksjon

Autonome

Typiske symptomer: Søvnproblemer, svette, pulsøkning, fatigue

Klinisk kommentar: Tegn på dysautonomi; treningsintoleranse er vanlig

Emosjonelle/kognitive

Typiske symptomer: Nedstemthet, irritabilitet, konsentrasjonsvansker, angst.

Klinisk kommentar: Frontolimbisk dysregulering.

Cervikogene

Typiske symptomer: Nakkesmerter, stivhet, cervikogen hodepine

Klinisk kommentar: Ofte samtidig med vestibulære plager – bør vurderes og behandles manuelt
Et viktig, men ofte oversett, aspekt er posttraumatisk krystallsyke (BPPV).

Oppstår hos 10–30 % innen 3 måneder etter mild–moderat hodeskade.

Skyldes dislokasjon av otolitter i det indre øret.

Kjennetegnes av kortvarig, stillingsutløst vertigo.

Behandles effektivt med reposisjonsmanøvre
Diagnosen stilles klinisk, men krever strukturert vurdering:

Anamnese: Utløsende hendelse, symptomdebut og forløp.

Nevrologisk undersøkelse: Grov kraft, sensibilitet, kranialnerver.

Kognitiv og vestibulær testing: Balanse, øyebevegelser, reaksjonsevne.

Vurdering av nakkens rolle: Palpasjon, leddspenninger, smerteutstråling.

Billeddiagnostikk: CT/MR ved mistanke om alvorlig skade (røde flagg).

Røde flagg: Vedvarende oppkast, fokale nevrologiske utfall, kramper eller endret bevissthet.
BCTT er et verktøy for å måle puls- og symptomtoleranse. Testen avsluttes ved økende symptomer eller ved 80–90 % av beregnet makspuls.

HR-threshold <135 bpm predikerer økt risiko for langvarig forløp.

Resultatet brukes til å dosere sub-symptomatisk trening.
Akutt fase (0–24/48 timer)

Relativ ro – fysisk og kognitiv.

Redusert skjermtid og visuell stimuli.

Søvn, hydrering og symptom observasjon.

Tidlig fase (2–14 dager)

Nyere forskning viser at tidlig, gradert aktivitet gir raskere restitusjon enn total hvile.

Lett aerob aktivitet under symptomterskel (basert på BCTT).

Enkel vestibulær og balanseøvelse om tolerert.

Tidlig tverrfaglig oppfølging ved komplekse symptomer.

Subakutt fase (2–6 uker)

Vestibulær rehabilitering: Habituering, blikkstabilisering, balanse.

Visuell trening: Oculomotorisk koordinasjon, lesetrening.

Cervikal behandling: Spesifikk manuell mobilisering og rehabilitering/trening.

Autonom regulering: Gradvis økning i treningsintensitet.
De fleste (80%) blir symptomfrie innen 2–4 uker.

Hos 20 % vedvarer symptomene i mer enn 3 måneder, og tilstanden betegnes som post commotio syndrom (PCS). Rundt 10% opplever symptomer i mer enn et år.